I en diskusjon om innovasjons- og forskningspolitikk legger Gustavsen vekt på Norges spesielle situasjon og utgangspunkt. 

- Norsk næringsliv kjennetegnes av en meget flat lønnsstruktur, og av at innovasjon blir en kollektiv og lokal prosess. Mange bedrifter er små; her må alle lære og utvikle seg kontinuerlig, ikke bare et fåtall ingeniører eller andre utvalgte. Vi har i Norge vært gode til å løfte alle til et visst nivå i stedet for å skape stjerneeksempler. Alt dette skaper en del utfordringer som miljøer som arbeidsforskningen kan gjøre noe med. 

Gustavsen understreker at hver bedrift er unik, og at bedriftene ofte finner at de ikke passer inn i generelle kategorier. I møtet mellom forskerne og de ansatte i arbeidslivet betyr det at ord og begreper blir viktige og at forskerne må posisjonere seg i meget sammensatte og interaktive prosesser. Gustavsen mener at svært få forskningsmiljøer i Norge har vært opptatt av slike spørsmål. Arbeidslivsforskerne har i hovedsak valgt aksjonsforskning hvor forskeren blir noe mer enn en nøytral observatør. Dette har gitt mange resultater, men også skapt noen konflikter og fronter mot enkelte akademiske miljøer. Gustavsen mener at akademisk forskning og aksjonsforskning med utgangspunkt i praksis har noe å tilføre hverandre. 

- Det er et paradoks at amerikansk arbeidslivsforskning har vært så toneangivende og verdensledende samtidig som amerikansk arbeidsliv har sakket akterut i forhold til Norden og andre regioner. I USA har forskningen og arbeidslivet levd i to atskilte verdener, og med unntak av noen få bedrifter, står det dårlig til med arbeidsplassutformingen. I Norge har aksjonsforskning spilt en aktiv rolle i slike praktiske prosesser. Men i ettertid kunne vi nok ha ønsket oss litt større grunnbevilgninger og ikke minst en større egeninnsats for å øke den vitenskapelige publiseringen. 

Gustavsen er skeptisk til teoribygging for teoriens egen skyld og til samfunnsteoretiske konsepter som ikke utsettes for praksisens lakmustest. Han påpeker at også arbeidslivsforskningen selv var preget av slik storteori i en tidlig fase, for eksempel sosioteknisk systemteori, men at den senere i stor grad har gått bort fra dette. 

- Skal du jobbe mot hundrevis av små bedrifter og arbeidsmiljøer, er ikke store systemteoretiske tilnærminger så godt egnet. Heller ikke de andre analytiske konseptene som ble utviklet på 1950-tallet er særlig mye brukt i dag. 

Dette betyr at han også er skeptisk til mye innovasjonsteori blant annet om ulike former for innovasjonssystemer. 

- Disse teoriene fanger ikke opp det som er typisk for norske innovasjonsprosesser: det at de er praktiske og lokaliserte. På Raufoss var det for eksempel en liten gruppe rundt Ottar Henriksen som utviklet virksomhet med sterk internasjonal orientering bygget på lokale forutsetninger. Den norske tilnærmingen til innovasjon har først og fremst vokst fram gjennom bygging av relasjoner til andre aktører, og ikke ut fra teoretiske premisser. 

Gustavsen mener at det har vært noen tilløp til tettere kopling mellom aksjonsforskning og akademisk forskning, men dette potensialet har ikke blitt utløst fullt ut. Han fremhever Bruno Latours bok Science in Action som eksempel på teori som tar praksis på alvor, men de fagmiljøene som tenker på denne måten, har for det meste skrevet om praksis snarere enn selv gått inn i praksis. Det samme gjelder boka til Gibbons og kolleger om «Modus 2» i kunnskapsproduksjon: 

- Mens de vitenskapsteoretiske argumentene mot store teorier og universell rasjonalitet er like gamle som forskningen selv, er styrken ved Gibbons og kolleger at de ser på hva forskningen faktisk driver med snarere enn på hva den burde drive med. På den annen side har også Gibbons og kolleger et for enkelt syn på hva praksis er - spesielt overses hvordan samspillet må arte seg mellom forskere og praktikere dersom forskningen skal bli praktisk. 

Selv om arbeidslivsforskningen har spilt en viktig rolle i utviklingen av norsk industri, understreker Gustavsen at Norges ledende posisjon i arbeidsplassutvikling har mange tidligere røtter og sterkere drivkrefter. Et eksempel er de såkalte produksjonsutvalgene som ble innført etter avtale mellom arbeidslivets parter høsten 1945, men etter initiativ fra statsminister Einar Gerhardsen. Som eneste land i verden innførte Norge slike utvalg i bedrifter med helt ned til 20 ansatte. 

- Her ble det tydelig understreket at alle ansatte har verdifull kompetanse, og at ansatte og ledelse bør samarbeide. Arbeidslivsforskningen har videreført disse to elementene. 

Det er særlig produksjonsbedrifter som har lagt mye innsats i utviklingen av gode arbeidsplasser, bedriftsdemokrati og et nært samspill mellom ansatte og ledelse. Et av Einar Thorsruds mest kjente pilotprosjekter var på Norsk Hydros anlegg på Herøya rundt 1960. Prosjektet ble i sin samtid oppfattet som en blandet suksess, men er senere blitt vurdert som banebrytende. I Hydros jubileumsbok ble prosjektet kåret til ett av de seks viktigste vendepunkter i selskapets historie. Bjørn Gustavsen nevner andre eksempler knyttet til spesielle byer og bransjer, blant annet Raufoss-miljøet, Kongsberg og skipsbyggingsbransjen. 

- Skipsbygging er jo et godt eksempel. Her dreier det seg om prosesser som er meget kompliserte og som foregår i en kjede der mange og ofte små selskaper er involvert. Måten arbeidet utføres på og arbeidsplassene er utformet på må være noenlunde i samsvar i en slik komplisert kjede. 

Arven etter Thorsrud er tydelig i dagens arbeidslivsforskning; det går en rød tråd gjennom mange av prosjektene fra 1960-tallet og fram til vår tid. Den kjennetegnes av en kombinasjon av idealistisk holdning til arbeidsplassutforming og bedriftsdemokrati og pragmatisk holdning med vekt på å forbedre allerede eksisterende forhold. Arbeidslivsforskningen har utviklet en egen, sterk fagkultur og identitet i perioder med kritikk fra venstreintellektuelle, markedsliberalister og grunnforskningseliten. Interessen for innovasjon blant forskerne ser ut til å ha blitt sterkere med årene. Thorsrud selv la sterk vekt på at god arbeidsplassutforming er en forutsetning for å innføre innovasjoner. 

Mange av de forbindelsene mellom forskere, bedrifter og representanter for partene i arbeidslivet som arbeidslivsforskningen har bidratt til, har over flere tiår utviklet seg til sterke personlige bånd. Den norske modellen er blitt robust gjennom institusjonalisering i arbeidsmiljølov, samarbeidsfora og avtaleverk. Siden ingen av arbeidslivets parter i Norge kan reversere samarbeidsprosesser på kort sikt, er modellen mindre sårbar for endringer i ledelse og eierskap. Gustavsen fremhever imidlertid at nyanser er viktig, og at man ikke kan snakke fullt ut om en nordisk modell. De nordiske landenes tilnærming til arbeidsplassutforming har vært svært forskjellige, tross en del fellestrekk i resultatene. 

Det er imidlertid først og fremst innenfor industrien at en finner den nordiske modellen. Gustavsen ser en positiv utvikling når det gjelder arbeidsplassutforming i privat handel og tjenesteyting, men finner at lite er skjedd i offentlig sektor. Helsesektoren og offentlig tjenesteyting for øvrig står foran store utfordringer på dette området. 

Samarbeidsprosjektet LO-NAF (nå NHO) ble finansiert i fellesskap av partene og staten. Senere programmer, for eksempel innenfor skipsfart, ble i hovedsak finansiert av NTNF. Fram til 1994, da programmet Bedriftsutvikling 2000 ble lansert i samarbeid mellom partene og Norges forskningsråd, fantes ingen institusjonell ordning for finansiering av utviklingsorientert arbeidslivsforskning i Norge. Bedriftsutvikling 2000 gikk i 2001 over til programmet Verdiskaping 2010 - som i 2007 ble slått sammen med to andre programmer til «Virkemidler for regional FoU og innovasjon» (VRI), som skal løpe fram til 2017. 

Bjørn Gustavsen synes mange av planene for VRI er gode. Han trekker særlig fram styrkingen av den regionale dimensjonen, fordi det er i regionene at noen av gevinstene av den norske innovasjonsmodellen kan realiseres. Samtidig mener han at regionaliseringen også kan bli en svakhet. 

- Det kan bli flere åpninger for lokal og regional imperiebygging, og jeg ser ikke at man i tilstrekkelig grad har utviklet kriterier og prosesser for å motvirke det. Mye av nærheten til partene i arbeidslivet sentralt er gått tapt, og programmet er blitt 95 prosent regionalpolitisk.