Vi presenterer i dette nummeret av Forskningspolitikk undersøkelser blant doktorgradsstipendiater som viser at en relativt høy andel har urovekkende arbeidsforhold. Altfor mange mangler kollegial støtte og føler seg isolerte, og pliktarbeidet tar mer tid enn forutsatt. Slike forhold bidrar til å forklare at norske doktorgradsstudenter bruker lang tid på arbeidet med avhandlingen og er relativt gamle når de disputerer. En omfattende kvantitativ undersøkelse (Vabø og Ramberg, NIFU STEP-rapport 9/2009) viser at det er betydelige arbeidsmiljøproblemer ved universiteter og høyskoler. Forskere i instituttsektoren føler seg mer inkluderte og er i større grad fornøyde med administrativ støtte, kommunikasjon mellom ledelse og ansatte, samt demokratiske og kollegiale beslutningsprosesser. 

Forskning er en krevende, konkurransepreget aktivitet med høye krav og mange stressfaktorer. Spenninger og frustrasjoner kan oppstå i møtet med avslag og aksepter i publiseringsverdenen, uoversiktlige finansieringssystemer, brutale faglige slagmarker, paradigmehomogene fagkulturer og trange karriereveier. Nettopp derfor burde forskeres hjemlige arbeidsmiljø være en kilde til trygghet - faglig støtte, oppmuntring og samhold - for å gjøre dem best mulig rustet til utfordringene ute i forskersamfunnet. Men for mange synes det heller å være motsatt, også for de yngste. 

Problemene i universitetssektoren er ikke ukjente eller av nyere dato, og bedre personalpolitikk etterlyses i alt fra uformelle diskusjoner til Aftenpostens lederspalte. Det er liten tvil om at ansvaret for personalpolitikken hviler på fagmiljøene selv og deres ledere. Gode arbeidsmiljøer oppstår ikke i lovfestede rettigheter eller forskningsmeldinger - den siste nevner ikke dette i det hele tatt, kanskje med god grunn - de oppstår i møtene mellom kolleger og mellom ledere og ansatte. 

Denne grunnleggende erkjennelsen glimrer stadig med sitt fravær. Forskerforbundet er naturlig nok bekymret over undersøkelsen blant sine stipendiatmedlemmer og oppfordrer universitetene og høyskolene til å ta «personalansvaret på alvor». Men karakteristisk nok etterlyser forbundet også en «nasjonal plan for videre oppfølging av stipendiatene». Holdningen synes å være at arbeidsmiljøproblemer også bør eller kan løses på departementalt nivå. 

Dette er ikke bare et strategisk blindspor for fagforeningen, det er nok også representativt for utbredte holdninger blant forskerne selv. I flere fag synes ledere å være direkte uønsket, eller en foretrekker ledere som er milde tilretteleggere og passive utøvere av et representativt demokrati, noe som slett ikke uten videre ivaretar alle viktige aspekter ved arbeidsmiljøet. Ikke minst innenfor humaniora og samfunnsvitenskap virker det som om en individualistisk forskningskultur står i veien for utviklingen av gode rutiner og prosesser for støtte og oppmuntring i kollegiale fellesskap. 

Undersøkelsene blant stipendiatene tyder på at det viktigste tiltaket kan være å sørge for at forskning i enda større grad foregår i grupper - på alle fagområder. Stipendiater som er tilknyttet forskergrupper, er stort sett svært fornøyde, og interessant nok ser ikke forskerskoler ut til å ha noen betydning for om arbeidsmiljøet oppleves som godt eller ikke. Mer forskning i fellesskap kan det gjøres noe med, uavhengig av dagens finansieringssituasjon, på basis av initiativ fra forskere og med støtte fra ledelsen ved institusjonene.