KDs forvaltningsansvar omfatter både forskningspolitikk og utdanningspolitikk. Departementet har således et ansvar både for forskning om forskning og forskning om utdanning. Det må også ta høyde for sektoransvarets to sider. På den ene siden forskning som underbygger egen politikkutforming og forvaltning. Det krever en strategi for forskning om sektoren. På den andre siden forskning som ivaretar kunnskapsbehov i sektoren «der ute». Det krever en strategi for forskning for sektoren. St. prp. nr. 1 (2008 - 2009) presenterte en strategiplan for forskning om utdanning hvor departementet bekrefter sitt brede sektorforskningsansvar, men koblingen til sektorens politiske utfordringer og mål er utydelig. 

Gjennom økt desentralisering av beslutningsmyndighet til underliggende nivå, det være seg skoleeiere eller høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner, har forskning for sektoren stadig blitt viktigere. Sentrale myndigheter skal legge til rette for kunnskapsbasert utvikling innenfor et mer desentralisert beslutnings- og forvaltningssystem. Lokale beslutninger og virksomhetsutøvelse i sektoren - i en kommune eller ved en institusjon for høyere utdanning og forskning - skal bygge på forskningsbasert kunnskap. Desentraliseringen av beslutningsmyndighet og forvaltningsoppgaver fordrer dessuten forskningsbasert oppfølging, evaluering og kvalitetssikring av lokale beslutninger og oppgaveløsninger. 

Når departementet for eksempel forventer at høyere utdanningsinstitusjoner så vel som skoleeiere selv skal ta initiativ til forpliktende samarbeid og arbeidsdeling, må institusjonene og kommunesektoren på sin side - ved siden av økonomiske insentiver - også kunne forvente at departementet utvikler kunnskapsgrunnlaget for hvordan samarbeid og arbeidsdeling best kan organiseres. En offensiv forskningspolitikk for å møte sektorens kunnskapsbehov «der ute» synes imidlertid å være fraværende. 

Forvaltningen av det brede sektorforskningsansvaret og oppfølgingen av myndighetsdelegering burde tilsi at strategi for og organisering av sektorforskningen settes mer eksplisitt på den politiske dagsorden. Et kjernespørsmål er hvem som skal definere innholdet i sektorforskningen; hvordan forskningsbehov «der ute» skal identifiseres, artikuleres og besvares. 

En annen sentral forskningspolitisk utfordring i denne sammenheng er å etablere god balanse mellom kortsiktig, problemorientert forskning og mer langsiktig, grunnleggende og fenomenorientert forskning. Kortsiktig forskning som ikke er i dialog med grunnleggende forskning, kan lett føre til at sektorforskningen trivialiseres. Manglende politikk for og lave basisbevilgninger til instituttsektoren er for eksempel i ferd med å gjøre potensielt kraftfulle sektorforskningsmiljøer til konsulentbyråer. Kunnskapen som bringes til torgs, må ha vitenskapelige kriterier som avgjørende referansepunkt og forskersamfunnets kritiske blikk som målestokk. 

Forvaltningen av sektorforskningen utfordres også av en utvikling der departementene mer og mer blir rene politiske sekretariater, og driften av sektorene i stadig større grad legges til ytre etat, dvs. underliggende beslutnings- og forvaltningsorgan. Forholdet mellom strategiutvikling og politisk ledelse kan bli så tett at det innskrenker tidshorisonten i den strategiske planleggingen av forskningsagendaen. 

Den del av departementenes midler som brukes til å initiere forskningsoppgaver, skal normalt kanaliseres gjennom forskningsråd, mens utredninger, forsøksprosjekter m.v. kan iverksettes direkte fra departementet. Det skal skape «armlengdes avstand» mellom bestillere og utøvere av forskningen og dermed sikre uavhengighet. Det er avgjørende at sektorforskningen skjer i organisatoriske rammer og har finansieringskilder som sikrer forskningens kvalitet og uavhengighet. Finansiering gjennom Norges forskningsråd gir utvilsomt forskningen større legitimitet. Søknadsbehandling i rådets kollegiale styrer sikrer dens kvalitet. Samtidig må en stille spørsmålstegn ved den generelle administrative ekspansjonen og byråkratiseringen innenfor det norske forsknings- og innovasjonssystemet. Gir den merverdi til det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget for beslutninger, innovasjon og utvikling som forsvarer ressursbruken? Fanger den opp sektorenes behov, og sikrer den relevansen i forskning og innovasjon, eller står profesjonelle forsknings- og innovasjonsbyråkrater i fare for å bli som fårene som livnærte seg ved å spise hverandres ull? 

Kunnskapsdepartementet kanaliserer midler til såkalte handlingsrettede programmer i Norges forskningsråd. Jeg er ikke overbevist om at disse har imøtekommet departementets eget forskningsbehov og det brede kunnskapsbehovet i sektoren. Generelt er programforskning en vanskelig sjanger, der både overordnede faglige premisser og ikke minst konkrete bestillinger i departementenes tildelingsbrev lett blir utvannet gjennom prosesser i Forskningsrådets organer. Programfinansiert forskning kan med andre ord bli bestillingsforskning uten bestillere, og dermed verken fremme grunnleggende forskning knyttet til den internasjonale forskningsfronten, sektorenes brukerinteresser eller departementenes behov. 

Utøvelse av sektoransvaret krever effektiv organisering og gjennomtenkt rollefordeling, spesielt i en stor og sammensatt sektor som kunnskapssektoren med bredt oppmerksomhetsspenn fra barnehager til forskningsinstitusjoner. Det brede sektorforskningsansvaret kan vanskelig ivaretas innenfor samme organisatoriske og administrative struktur. Heterogeniteten i sektoren krever differensierte strategiske tilnærminger og organisatoriske ordninger. Dagens forvaltning gir tilfeldige prioriteringer som i liten grad treffer utfordringer som ulike deler av sektoren står overfor. 

Sektorprinsippet i norsk forskning innebærer at forskningsbevilgningene er en del av bevilgningene til den enkelte sektor og vurderes opp mot alternative virkemidler for å nå sektorens politiske mål. Hvert departement finner plass for egne prioriteringer innenfor en fast budsjettramme. Departementets forskningsbudsjett kan i slike systemer fort bli et aggregert resultat i etterkant av litt tilfeldige beslutninger knyttet til den aktuelle politiske dagsorden i den enkelte fagavdeling. For å ivareta det langsiktige perspektivet i forvaltningen av sektorforskningsansvaret og utvikle det brede kunnskapsgrunnlaget for en helhetlig kunnskapspolitikk, er det derfor nødvendig at overordnede prioriteringer for sektorforskningen har solid forankring i departementets budsjettarbeid. 

På det kunnskapspolitiske området er det behov for en langsiktig, differensiert handlingsplan for utvikling og forvaltning av et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag for beslutninger og virksomhetsutøvelse på sentralt så vel som på underliggende myndighetsnivå. Det er behov for å styrke kunnskapen for kunnskapspolitikken.