Et av de viktigste initiativene til forskning i forrige stortingsperiode kom som en konsekvens av klimaforliket. Forskningsrådet utlyste flere programmer med fornybar kraftproduksjon og karbondioksidhåndtering som tema. Gode forskningsmiljøer og næringsaktører kunne fort utnytte midlene, og sentre for fremragende forskning i miljøvennlig energi (FME) ble etablert. Denne satsingen er riktig av flere grunner. Den gir blant annet legitimitet til Norges rolle som energileverandør. 

Et nøkkelspørsmål er om den fornybare kraftproduksjonen er tilstrekkelig for den voksende befolkningen i verden. Svaret er nei, som flere forskere har påvist. Vi kommer ikke utenom andre kraftproduserende metoder. I denne situasjonen er det et spørsmål om det er nok å satse på miljøvennlig energiteknologi i et næringsperspektiv. 

Alle norske FME er etablert i samarbeid med næringsinteresser. Dette borger for at resultater kan kommersialiseres fortere. Historien viser at fri forskning også gir resultater - og mer originale resultater på lang sikt. 

Så hvorfor er det ikke noe samarbeid mellom disiplinene og FME-ene? Fag som fysikk, kjemi, nanoteknologi og fluidmekanikk gir grunnleggende forståelse for energiteknologien. Disse fagene er nå frakoblet budsjettene og har hatt tørketid lenge. FRINAT-komiteen i Forskningsrådet hadde i år 12 millioner til utdeling til frie prosjekt i geologi, kjemi, fysikk og matematikk. Den nasjonale fagevalueringen i kjemi viser for eksempel at dette faget har hatt en tilbakegang de siste ti år. 

Forskningens historie sier at virkningsgraden for kraftverk stiger i takt med økt grunnleggende kunnskap. Dette gir basis for optimisme - om vi klarer å satse på disiplinene òg. Så hvorfor er slik satsing omtrent fraværende i Norge?