Evalueringen av norsk forskerutdanning i 2002 viste at gjennomstrømningen i doktorgradsstudiet ikke var tilfredsstillende. Det var for få som fullførte studiet, og de som disputerte, brukte for lang tid. 

NIFU STEP har nå gjennomført en ny undersøkelse basert på data fra Forskerpersonalregisteret og Doktorgradsregisteret. Her har vi stilt følgende spørsmål: Hvor stor andel av stipendiatene fullfører doktorgradsstudiet? Hvor lang tid bruker de på doktorgradsstudiet? Hvor gamle er de når de disputerer?  

I St.meld. nr. 30 (2008-2009) «Klima for forskning» forutsetter regjeringen at gjennomstrømningen i forskerutdanningen øker betydelig. Meldingen setter måltall for andelen stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på ulike fagområder. Disse måltallene stiller langt høyere krav til effektiviteten i forskerutdanningen enn nå. 

Legger vi an lange historiske linjer, finner vi at det har skjedd en betydelig økning i gjennomføringsgraden. Prosentandelen av stipendiatene som har avlagt doktorgraden senest 10 år etter stipendstart, har økt fra knapt 50 prosent av de nye stipendiatene i 1981 til nærmere 75 prosent av de nye stipendiatene i 1999. Utviklingen tyder på at gjennomføringsgraden vil øke ytterligere for stipendiatkullene på 2000-tallet, anslagsvis opp mot 80 prosent. 

Men 10 år er mye lengre enn normert tid for doktorgradsstudiet. Etter den gjeldende ordning for forskerutdanningen er stipendiatperiodens lengde fastsatt til 3 år, eller vanligere - 4 år inkludert pliktarbeid. Bare et mindretall av stipendiatene gjennomfører studiet i løpet av normert tid, og tidsbruken har ikke gått ned i løpet av 2000-tallet. For stipendiater som avla doktorgraden i denne perioden, lå gjennomsnittlig brutto tidsbruk fra stipendstart til disputas på om lag 5 1/2 år. 

Figur 1 viser at det er bare små forskjeller mellom kvinnelige og mannlige stipendiater i gjennomføringen av doktorgradsstudiet. Mannlige stipendiater fullfører studiet på litt kortere tid enn kvinnelige, men tendensen går i retning av at en litt større andel av de kvinnelige enn de mannlige stipendiatene til slutt oppnår en doktorgrad. 

Figur 2 viser at stipendiatene i matematikk-naturvitenskap har en høyere gjennomføringsgrad enn stipendiatene på de andre fagområdene. Dernest følger teknologi. Samfunnsvitenskap er fagområdet med lavest gjennomføringsgrad. Også i humaniora er gjennomføringsgraden relativt lav. Det er også store forskjeller mellom fagområdene i gjennomsnittsalder ved disputastidspunktet. Stipendiatene i samfunnsvitenskap er 7 år eldre enn stipendiatene i teknologi når de disputerer. 

Stipendiater med Universitetet i Bergen som arbeidssted har en noe høyere gjennomføringsgrad i doktorgradsstudiet enn stipendiater ved de andre lærestedene. I stipendiatkullet fra 1999 hadde 67 prosent av stipendiatene ved Universitetet i Bergen disputert 5 år etter stipendiatstart og 81 prosent etter 9 år. Tilsvarende andeler ved Universitetet i Oslo var 48 prosent etter 5 år og 74 prosent etter 9 år. Når stipendiatene ved Universitetet i Bergen fullfører doktorgradsstudiet i større grad og i raskere takt enn stipendiater ved de andre lærestedene, skyldes dette ikke skjevfordeling av stipendiater mellom fagområdene. Én mulig forklaring kan være at dette universitetet har utviklet et mer bevisst forhold til gjennomstrømning i doktorgradsstudiet. En annen mulig forklaring kan være at det i mindre grad enn ved andre læresteder finnes et alternativt og attraktivt arbeidsmarked som fører til at stipendiatene avbryter studiet.