De fleste stipendiater har en arbeidssituasjon hvor de i hovedsak arbeider selvstendig med sitt eget forskningsprosjekt. Dette gjelder 75 prosent av respondentene blant Forskerforbundets medlemmer, mens 25 prosent i hovedsak jobber sammen med andre i en forskergruppe. Dette gjenspeiler organiseringen av forskning på ulike fagområder. På naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske/helsefaglige fagområder foregår forskning oftere i større grupper, og stipendiatene er gjerne knyttet til gruppen eller laboratoriet. Her er det også et markant skille mellom ulike fagforeninger: av Teknas stipendiatmedlemmer (se egen sak side 10) er 70 prosent del av større forskergrupper. De fleste av Teknas medlemmer befinner seg innenfor naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske fag - men Forskerforbundets medlemmer på disse fagområdene arbeider likevel som regel alene. 

Når det gjelder Forskerforbund-stipendiatenes opplevelse av hvor godt de er integrert i forskningsmiljøet, er skåren høyere innenfor matematisk-naturvitenskaplige fag og medisin og helsefag enn på andre fagområder. Særlig respondenter fra humanistiske fag svarer at de er ganske eller svært dårlig integrert. Men uavhengig av fagområde sier relativt mange stipendiater at de i liten grad er integrert i forskningsmiljøet de er knyttet til. Dette er naturlig nok vanligst blant stipendiatene som jobber selvstendig med sitt forskningsprosjekt. Tilknytning til en forskerskole ser ikke ut til å ha betydning for stipendiatenes opplevelse av å være integrert i fagmiljøet. 

Et lignende mønster tegner seg i analysen av spørsmål om støtte fra ledelse og arbeidskolleger. 42 prosent av stipendiatene opplever at det er god kommunikasjon mellom de ansatte og ledelsen ved instituttet/avdelingen, mens 31 prosent av respondentene er uenige i dette. Halvparten av stipendiatene rapporterer at de ikke har jevnlige medarbeidersamtaler, og nesten halvparten av stipendiatene - 46 prosent - opplever ikke at ledelsen er opptatt av stipendiatenes videre karriere etter avlagt doktorgrad. 

Når det gjelder mer kollegiale forhold enn ledelsesstøtte, opplever 72 prosent av stipendiatene at de kan få hjelp og støtte fra arbeidskollegaer ved behov, mens 15 prosent ikke opplever det. Dette er likevel en vesentlig dårligere skåre enn i tilsvarende undersøkelser blant alle yrkesaktive i befolkningen. 62 prosent uttrykker at det å være stipendiat er en ensom jobb. Humanister og samfunnsvitere opplever i mindre grad at de kan få støtte fra sine kollegaer, og de beskriver jobben som mer ensom enn stipendiater på de andre fagområdene. 

Kun 31 prosent av stipendiatmedlemmene til Forskerforbundet er helt enige i at arbeidsoppgavene de utfører er klart definerte og i samsvar med forutsetningene for stillingen, og 22 prosent er uenige i dette. 17 prosent opplever at hjelpemidler og ressurser er utilstrekkelige for arbeidsoppgavene. Stipendiatene innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag, medisin og helsefag og landbruks-, fiskeri- og veterinærfag har noe mer positive vurderinger enn stipendiatene innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. 

57 prosent av stipendiatene rapporterer at de bruker mer tid på arbeidet enn det normal arbeidstid skulle tilsi, flest innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag og samfunnsfag. To ulike undersøkelser viser at stipendiater rapporterer en ukentlig arbeidstid på ca. 42-43 timer. 

Arbeidstiden til stipendiatene deles mellom egen forskning og pliktarbeid for majoriteten av respondentene. To av tre har fireårig arbeidskontrakt med 25 prosent pliktarbeid, og 40 prosent av disse opplever at de i realiteten har en pliktandel som overstiger 25 prosent av arbeidstiden. Et flertall (57 prosent) oppgir at undervisning er den viktigste oppgaven innenfor pliktarbeidet, og generelt opplever respondentene at dette arbeidet har positive sider. Halvparten mener at pliktarbeidet er nyttig og relevant for selve forskeropplæringen, mens 35 prosent mener det er nyttig, men uten relevans for forskeropplæringen. En sjettedel av respondentene uttrykker at pliktarbeidet er en belastning som stjeler tid fra arbeidet med doktorgraden. 

Under halvparten av stipendiatene sier at det er gode muligheter for at de vil ferdigstille avhandlingen på normert tid, og 23 prosent mener at mulighetene er dårlige. Stipendiater i matematikk-naturvitenskap, medisin og helse, samt landbruks-, fiskeri- og veterinærfag er mer negative enn stipendiater i humaniora og samfunnsvitenskap. Organisering av forskningen og forskeropplæringen ser ikke ut til å ha noen spesiell betydning for stipendiatenes vurdering av gjennomføringsmuligheten. Stipendiater som er finansiert over universitetenes og høgskolenes grunnbudsjetter, av forskningsinstitutter eller av næringslivet har mest positive vurderinger av mulighetene for å ferdigstille avhandlingsarbeidet på normert tid. Dette er noe overraskende. Tidligere undersøkelser har vist at stipendiater som er finansiert av Norges forskningsråd og lærestedene selv, oftere og raskere fullfører en doktorgrad enn grupper med annen finansiering. 

Stipendiatene som svarte at det var lite sannsynlig at de kunne gjennomføre avhandlingen på normert tid, ble bedt om å oppgi hovedgrunnene til dette. Årsakene er flertydige, og det er vanskelig å se noe klart mønster. Noen peker på kjennetegn ved forskningsprosjektene, andre på veiledningen, mens andre igjen trekker fram manglende rutiner og motivasjon hos stipendiatene selv. 

Forskeropplæringssystemet er tradisjonelt innrettet mot å utdanne personer med forskerkompetanse til universitets- og høgskolesektoren, men også til forskerstillinger og andre stillinger i privat og offentlig sektor. Stipendiatene i undersøkelsen som er omtalt i denne artikkelen, er alle underveis i et doktorgradsløp. Nesten fire av fem sier at de ønsker seg en forskerkarriere. Halvparten ønsker først og fremst en vitenskapelig stilling i universitets- og høgskolesektoren, mens 27 prosent ønsker seg en forskerstilling i instituttsektoren eller i privat sektor. 

Igjen er det slik at det er store fagforskjeller når det gjelder karriereambisjoner. Humanister ønsker først og fremst arbeid innenfor universitets- og høgskolesektoren. Stipendiater i samfunnsvitenskap, medisin og helse, naturvitenskap og landbruks-, fiskeri- og veterinærfag ønsker også en karriere i instituttsektoren. Dette skyldes nok ikke minst at det innenfor disse fagene finnes mange og velrenommerte institutter. Stipendiater med teknologifag og landbruks-, fiskeri- og veterinærfag ønsker dessuten forskerstillinger i privat sektor; statistikken viser at personer med doktorgrad som arbeider i privat sektor, ofte har denne fagbakgrunnen. 

En tredel av respondentene tror at karrieremulighetene er svært eller relativt gode, mens en fjerdedel mener de er relativt eller svært dårlige. Stipendiater i teknologifag er mest optimistiske, mens stipendiater i humanistiske fag og matematisk-naturvitenskapelige fag er mest pessimistiske med tanke på å få realisert sine forskerambisjoner. Størst grad av pessimistiske holdninger kommer til uttrykk blant dem som primært ønsker en stilling i universitets- og høgskolesektoren eller i privat sektor. 

I de siste årene har offentlige myndigheter og lærestedene selv vært opptatt av å formidle at en doktorgrad er en relevant utdanning for flere ulike karriereløp. Stipendiatene har imidlertid i svært begrenset grad fått informasjon eller veiledning fra sin institusjon om mulige karriereveier for personer med kompetanse på doktorgradsnivå. Fortsatt er det slik at personer som tar en doktorgrad, ønsker å få en forskerkarriere, fortrinnsvis i universitets- og høgskolesektoren. Det kan være at doktorgradsperioden, alle utfordringene til tross, i stor grad bidrar til å vekke eller forsterke forskningsinteressen blant stipendiatene?