Forestill deg som et tankeeksperiment at en person i norsk akademia som er kjent som en person med stort ansvar eller stort engasjement for høyere utdanning og forskning, en rektor ved Universitetet i Oslo eller en Bernt Hagtvedt, skulle svare omtrent slik i et avisintervju på et spørsmål om hvorfor han har viet sitt yrkesliv og sitt store engasjement til høyere utdanning og forskning: - Nei, si det du. Tilfeldigheter i bunn og grunn. Egentlig skulle jeg bli jurist, og så for meg en framtidig jobb i et advokatfirma. 

Tillitvekkende? Og tenk deg videre at denne personen er øverste leder for en av landets største og beste offentlige utdannings- og forskningsinstitusjoner, da begynner det å likne situasjonen i California. Det var slik Mark Yudof, president ved University of California, svarte i et intervju med New York Times for kort tid siden. Tidenes sjanse til å bygge tillit mellom toppledelsen og de ansatte og studentene i en vanskelig situasjon forsvant på et sekund. Tilbake stod en latterliggjort toppleder og ansatte og studenter som alvorlig lurte på om ledelsen i det hele tatt bryr seg. I det samme intervjuet sa Yudof for øvrig at han sammenlignet jobben som toppleder for kunnskapsinstitusjoner i verdensklasse med å være leder for en kirkegård; det er mange under ham, og ingen hører på hva han har å si. Nå brukes intervjuet som et skrekkens eksempel i undervisningen i ledelse og strategi på Berkeley-universitetet på hvordan en leder ikke skal opptre i en krisesituasjon. 

Yudof sitter på toppen av det lærestedet som har flere Nobelprisvinnere (21) enn noe annet universitet i verden. Som det eldste (grunnlagt i 1868) og største av ti læresteder i University of California-systemet, er Berkeley juvelen i kronen. Men selv om Berkeley har forskere og forskning i verdensklasse, er det ikke et smalt eliteuniversitet som satser alt bare på å gjøre de flinke til de beste, og der undervisningen har mindre prestisje enn forskning, slik vi ofte ser ved norske læresteder. Berkeley har satset mye på å gjøre høyere utdanning og forskning tilgjengelig for brede befolkningsgrupper og er et tankekors for de som mener at forskning og utdanning i verdensklasse bare kan realiseres ved systematisk dyrking av de aller beste. Berkeley og de ni andre største offentlige universitetene i USA har til sammen mer enn 350 000 studenter på lavere nivåer i tillegg til master- og doktorgradsstudenter. Private eliteuniversiteter som Harvard, Yale og Stanford har mindre enn 60 000 studenter til sammen, og disse er i sammenligning en sosioøkonomisk elite. Det høyere antallet studenter ved de offentlig finansierte universitetene gjør også at en krise her rammer flere og derfor har mer alvorlige samfunnsmessige konsekvenser enn ved en privat eliteinstitusjon. 

Sentrale ledere innenfor offentlig høyere utdanning i USA har ropt varsko om at denne utviklingen ikke kan fortsette. I USA bidrar delstatene tungt til budsjettet for offentlige universiteter, ikke sentralmyndighetene, slik det er i Norge. Rektor og viserektor ved Berkeley, Robert J. Birgeneau og Frank D. Yeary har derfor gått ut og sagt at en må innse at delstatene ikke er i stand til å finansiere et kollektivt gode som høyere utdanning. Den politiske ledelsen i delstatene ønsker ikke å heve skattene til det nivået som skal til for å finansiere offentlige utdanningsinstitusjoner. Birgeneau og Yeary påpeker at universitetene ikke bare er frie læresteder for dyrking av forskning og læring, men er blitt viktige institusjoner for sosial integrasjon, politisk stabilitet og økonomisk vekst i en kunnskapsbasert økonomi. De trekker trådene tilbake til 1861 da president Lincoln undertegnet en lov som ga delstatene landområder til odel og eie under forutsetning av at det ble bygget offentlige læresteder på disse områdene. Slik må det bli nå også, argumenterer de to. Staten må åpne for at offentlige høyere læresteder og forskningsinstitusjoner, i første omgang et begrenset antall, får en grunnbevilgning fra de føderale myndigheter og delstatene. 

Grunnbevilgningen må være fast og så stor at universitetene ikke må skru opp studieavgiftene så mye at mange studenter ikke har råd til å ta høyere utdanning. I tillegg kommer midler fra private som utgjør en betydelig inntektskilde også for de offentlige universitetene i USA. Spleiselaget skal sikre et fortsatt høyt faglig nivå på forskning og undervisning, og ikke minst sikre at universitetene er åpne for en hel generasjon. 

Ved Berkeley-universitetet har nedskjæringene skapt en proteststorm. Nesten 10 000 studenter og ansatte ved universitetet har undertegnet et protestskriv som erklærer at Mark Yudof ikke lenger har deres tillit. Lærestedet sliter med å dekke inn et underskudd på budsjettet for studieåret 2009/2010 på 900 millioner kroner, neste år kan underskuddet bli større. Et konsulentfirma er leid inn for å støvsuge universitetet på jakt etter kostnadskutt, og alle er invitert til å komme med innspill til hvor det kan skjæres, og like viktig, hvor det kan hentes ekstra inntekter. Protestmøter mot nedskjæringene samler tusenvis, og demonstrasjonstog og offentlige appeller finner sted på universitetsområdet nesten hver uke. De vitenskapelig ansatte har måttet tåle et lønnskutt som sies å være foreløpig, men alle regner med at det blir permanent. I denne situasjonen har omtalte Yudof gjort seg bemerket ved å flytte inn i en embetsbolig med en månedlig husleie på 60 000 kroner, betalt av universitetet. Dette kommer på toppen av en årlig lønn på 3,2 millioner kroner. Til sammenligning har president Obama en årslønn på 2,4 millioner kroner. Men som Yudof påpekte i intervjuet med New York Times: - Vel, presidenten har også eget fly og Det hvite hus, det har ikke jeg. Slikt gjør inntrykk ved et universitet i økonomisk krise.