Eide ble født i 1925 i Ås hvor hans far var professor i skogslære. I 1944/45 deltok han i motstandsbevegelsen. Før han var ferdig sosialøkonom i 1951 hadde han også vært innom filosofi og psykologi. Samtidig var han en flittig deltager i Sosialistisk Studentlag - et forum den gang preget av deltagere med stort engasjement og talent. 

Umiddelbart etter eksamen ble han ansatt som leder for sekretariatet for det nyopprettede Forskningsrådenes fellesutvalg underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD). Utvalgets sentrale oppgave var å gi departementet råd om fordelingen av tippeoverskuddet mellom forskningsrådene. Oppgaven gav et godt utsyn over norsk forskning og ikke minst de nye forskningsrådene. Eide og økonomistudent Per Kleppe - som snart fikk deltidsoppgaver i sekretariatet - fattet stor interesse for forskningsorganisasjon og -prioritering. De innledet et nært samarbeid, og de delte en spesiell interesse for den anvendte og brukerorienterte samfunnsforskningens fremvekst. 

I 1961 ble Eide sjef i OECDs utdanningsavdeling, det var en rik periode i OECD på forsknings- og utdanningsområdet. I 1965 fikk han i oppgave å bygge opp en egen plan- og utredningsavdeling i KUD. Som bijobb ble han utnevnt til generalsekretær for «nykomlingen» Hovedkomiteen for norsk forskning. Da de borgerlige vant stortingsvalget senere samme år, skiftet imidlertid den nye regjeringen Eide ut med NAVF-direktør Erling Fjellbirkeland. I 1985 ble hans planavdeling avviklet, og han gikk over i en fri stilling som vitenskapelig rådgiver i departementet. Her utfoldet han seg som en uavhengig skribent og foredragsholder. 

I Fellesutvalget fikk Eide finansminister Brofoss med på å behandle forskning og utdanning i egne kapitler i regjeringens første langtidsprogram (1954-57). Begge områder fikk en konkret utforming i tråd med tradisjonen den gang. I programmet for 1958-61 ble det tatt til orde for en organisatorisk utbygging av anvendt forskning på det sosialvitenskapelige området. Særlig statsadministrasjonen «har et behov for å få samtidsproblemer behandlet og utredet av forskningsorganer», het det. Initiativtagerne Kleppe og Eide ble i 1959 henholdsvis leder og sekretær for en komité for å utrede saken. Komiteen mente rammen for denne forskningen ikke var tilfredsstillende. Det trengtes et eget institutt for anvendt sosialforskning basert på statlig grunnfinansiering og oppdrag. 

I Stortinget møtte forslaget motstand, og instituttet kom først på plass i 1968. Politikerne var åpenbart ikke familiære med det «anvendte», og flere representanter ønsket sterkere forskerinnflytelse i styre og ledelse. Man burde gå varsomt fram - det kan her bli spørsmål om forskning på «så vanskelege og ømtålege område som mennesklege reaksjonar og mennesklege åtferdsmønster», ble det bl.a. uttalt. Også samfunnsforskere med Vilhelm Aubert og Torstein Eckhoff i spissen var kjølige. De advarte mot «målforskning». På sin underfundige måte hevdet Eckhoff at ved «å være overveiende teoretisk og tilsynelatende livsfjern en tid framover kan samfunnsvitenskapen bli desto mer praktisk brukbar i framtida». Men instituttet ble en realitet og utgjør i dag kjernen i Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Det var ikke den eneste instituttdannelsen hvor Eide sto sentralt. Sammen med Einar Thorsrud spilte han en stor rolle ved etableringen av Arbeidsforskningsinstituttet. Han var også med da NAVFs utredningsavdeling så dagens lys (i dag NIFU STEP). 

Våren 1967 sto Eide for den første forelesningsrekken om forskningspolitikk i statsvitenskap, publisert i boken «Forskningspolitikk». Siktemålet var å gi «en del smakebiter på dette relativt nye området for systematisk politisk tenkning, og elementer av et analytisk apparat for videre arbeid med slike problemer». 

I Fellesutvalget startet Eide arbeidet med å få en bedre oversikt over høyere utdanning og forskning. Samtidig arbeidet han for at Statistisk sentralbyrå skulle lage statistikk om studenter og elever. Fellesutvalget produserte i samarbeid med forskningsrådene den omfattende rapporten «Om tilgangen på og behovet for akademisk arbeidskraft» (1957). Her var man opptatt av akademikernes samfunnsmessige betydning - Norge sto foran utbygging på området. Forskerrekrutteringen ble viet stor oppmerksomhet, inklusive «de forhold som har betydning for rekrutteringen». Det het også at prognosearbeidet for akademikere helst bør skje kontinuerlig i en fast instans med dette som eneste eller viktigste oppgave. Det skjedde ikke - delvis som følge av at Eide selv ble kjøligere til slike prognoser. 

I den viktige Universitets- og høyskolekomiteen av 1960 samarbeidet nok en gang Kleppe og Eide. Det skulle bli en skjellsettende komité både for den etterfølgende utbygging og den brede behandling som komiteen gav emnet. Komiteen konstaterte at den svake studentrekrutteringen på 1950-tallet var i ferd med å snu. Myndighetene måtte derfor bygge ut kapasiteten og vektlegge «forventet søkning til ulike studier, behovet for kandidater og behovet for forskning». Forskerrekrutteringen ble igjen sett på som en flaskehals, og en instans med et samlet ansvar her ble anbefalt. Interessant nok ble både universitetsforskningen og behovet for faglig samordning og arbeidsdeling behandlet i større utstrekning enn i flere senere universitetskommisjoner. 

I midten av 1960-årene fikk man Videreutdanningskomiteen (Ottosen-komiteen). Komiteen valgte å betrakte all utdanning som bygde på videregående skole, som «høyere utdanning». Et annet grep var forslaget om å bygge ut «flere kortere, yrkesrettede studier som alternativer til universitetene». Dermed ble distriktshøyskolene lansert, og statsråd Kjell Bondevik og Stortinget lot seg ikke be to ganger. Eides ideer hadde her vært helt sentrale - noe som nok også forklarer hans skuffelse over de senere års akademiske dreining i sektoren med mindre plass for alternative korte og yrkesrettede studier. 

Eide hadde stor innflytelse i perioden fram til 1965. Det gjaldt også i utlandet - han var medlem i internasjonale komiteer, rådgiver og ekspert. Han var lenge svært aktiv både i skrift og tale. Han samarbeidet naturlig nok også best med politikere fra Arbeiderpartiet og aller best med statsråd Birger Bergersen. Her var kjemien god, og hans råd falt ofte i god jord. Som nær rådgiver på 1950-tallet forsvarte han bl.a. «forskningens tippeoverskudd» mot det første angrepet i Stortinget. Han var sentral i flere offentlige komiteer og var statssekretær en kort tid i 1965. I den senere del av karrieren fikk Eide et mer distansert forhold til praktisk politikk. Den sosialdemokratiske innflytelsen var på hell. Hans base som leder for departementets beskjedne plan- og utredningsavdeling gav også begrensede utfoldelsesmuligheter. 

Eides forhold til forskersamfunnet var til tider anstrengt. Hans interesse for forskningspolitikk og prinsipielle sider ved denne irriterte mange av forskerne. Det var delvis en følge av at han var forut for sin tid. Konfrontert med Eides utfordringer mente mange at forskere «i alle ombod» var tilstrekkelig. Forskerautonomien sto sterkt den gang. Mange fant også hans form til dels belærende - og fryktet Eide i en sentral posisjon på forskningsområdet. Det var nok medvirkende i 1960 da Eide valgte å dra til OECD. Embetsverk og politisk ledelse var preget av noe av den samme skepsis som forskerne. De ønsket ikke å bli fortalt hva de skulle gjøre fra en konkurrerende planavdeling. 

Når Eide til tross for store kunnskaper og erfaring ikke ble lyttet mer til i de senere år, kan det nok ha noe med hans form å gjøre - særlig muntlig. Han var ikke noen utpreget dialogpartner. Han var modig, uavhengig og tydelig «i all sin ferd» både hjemme og internasjonalt. Han hadde også selvinnsikt - jf. hans interessante skrift «Departementets lille kanarifugl» fra 1985 - «en subjektiv framstilling av tidligere begivenheter, slik de ble opplevd av personer som sto midt oppe i det».