Det er riktig og nødvendig at helseforetakene intensiverer den klinisk rettede forskningen og translasjonsforskningen for å sikre gode og oppdaterte helsetjenester i spesialisthelsetjenesten. I perioden forut for 2001, da forskning ble en lovpålagt oppgave for helseforetakene, var både administrasjonen og representanter i det daværende styret for Området for medisin og helse i Forskningsrådet pådrivere for at helseforetakene (sykehusene) skulle styrke forskningen gjennom egne øremerkede midler og økt fokus. Her verken er det, eller har det vært, en interessekonflikt. Det er en misforståelse å hevde at Forskningsrådet har satt seg selv på sidelinjen fordi vi ikke har søkt å ta rollen som forvalter av midlene til forskning, utvikling og kvalitetssikring av pasientbehandling i helseforetakene. Forskningsrådets engasjement for styrking av den kliniske forskningen var bl.a. begrunnet i at omfanget av og kvaliteten på forskningen generelt var svak sammenliknet med situasjonen i andre nordiske land. 

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har gjennom stadig økende tilskudd til Forskningsrådets helseprogrammer vist at departementet vurderer den nasjonale konkurransearenaen og Forskningsrådet som vel egnet til å ivareta departementets strategiske forskningsbehov. Det er en merkelig vurdering Brofoss og Wiig gjør når de sier at programmene har kommet fordi man har «sett dilemmaet og bl.a. søkt å forene de motstridende hensyn». Også på 90-tallet - lenge før sykehusene fikk øremerkede midler til forskning - så vi en jevn styrking av HODs finansiering av de anvendte helseforskningsprogrammene i Forskningsrådet. Programmene skal ivareta forskning på strategisk viktige områder for HOD og gi en kunnskapsbasis for helsepolitiske vurderinger og valg. De spenner over et bredt spekter av temaer og fordrer medvirkning fra forskere med faglig bakgrunn ut over medisin. HOD ser helt tydelig at den nasjonale konkurransearenaen er nødvendig og viktig både 1) for å mobilisere de beste forskerne innenfor vel etablerte fag og forskningsfelt og 2) for å mobilisere nasjonalt på områder som i dag er forskningssvake og har behov for bygging av forskningskompetanse. Her er det altså et godt og bevisst forhold mellom sektorprinsippet og Forskningsrådets nasjonale arena, som Brofoss og Wiig dessverre bare ser den ene siden av, den «elitistiske» fordelingsmåten. HODs finansiering av helseforskning gjennom Forskningsrådet er mer enn fordoblet det siste 10-året, bidraget har økt fra 102 mill. kroner i 2001 til i overkant av 245 mill. i 2010. Til sammenlikning har HODs øremerkede midler til helseforetakene bare vært prisjustert siden 2004 (økt fra 370 mill. kr i 2004 til 445 mill. i 2010). At de regionale helseforetakene (RHF) velger å supplere disse med «egne midler» slik at det samlede beløpet som ble forvaltet av de fire samarbeidsorganene mellom RHF og universitetene i 2009 var nær 710 mill. kroner, er meget positivt. Den totale prosjektporteføljen Forskningsrådet hadde i 2008 på temaet helse, som omfatter mer enn klinisk og annen medisinsk forskning, var 885 mill. kroner. 

Helse- og omsorgsdepartementet beskriver en bevisst og tydelig rolledeling mellom helseforetakene og Forskningsrådet i ulike forskningsstrategiske dokumenter som Nasjonal helseplan, HODs forskningsstrategi, Forskningsmeldingen og budsjettproposisjoner. For å sikre koordinering deltar Forskningsrådet i alle de regionale samarbeidsorganene mellom helseforetak og UoH og i Nasjonal samarbeidsgruppe for medisinsk og helsefaglig forskning. De regionale samarbeidsorganene støtter generelt mindre prosjekter enn Forskningsrådet, og Forskningsrådet finansierer en vesentlig større andel av den grunnleggende forskningen innenfor biomedisinske fag enn innenfor kliniske fag. Dette er en arbeidsdeling som også Brofoss og Wiig foreslår. Men det vil være feil å rendyrke denne rolledelingen til det ytterste. Forskningsrådet må også ha en nasjonal konkurransearena for klinisk medisin. Det er viktig for å støtte den beste kliniske forskningen i Norge. Internasjonalt ledende forskningsmiljøer må bygges og stimuleres slik at de kan hevde seg i konkurransen om internasjonale midler. Nasjonale midler er også viktig for å finansiere store kliniske studier der data og kompetanse må hentes fra flere av regionene. Dette skjer i dag gjennom to virkemidler, den frie prosjektstøtten finansiert av Kunnskapsdepartementet og Program for klinisk forskning finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet. 

Det er en utfordring og en uønsket utvikling at den nasjonale konkurransearenaen for offentlige midler til medisinsk og helsefaglig forskning representert ved Forskningsrådet, er synkende. Hvorfor har det blitt slik? Forklaringen ligger neppe i sektorprinsippet, som begrunnet over, eller i Forskningsrådets «elitistiske» fordelingsmåte. En hovedforklaring er at fagbevilgningen fra Kunnskapsdepartementet til fagområdet medisin og helse, og til de andre fagområdene, har stått på stedet hvil i flere år. Den frie prosjektstøtten, som hentes nettopp fra fagbevilgningene, er et viktig strategisk verktøy for kvalitetssikring av norsk forskning. Vi ønsker å styrke de beste forskergruppene i landet, «elitisme» - gjerne det! Forskningsrådet har den åpne konkurransearenaen som én av fire hovedprioriteringer i budsjettforslag 2011. Forskningsrådet mener at også flere av sektordepartementene vil være tjent med å styrke denne arenaen for topp vitenskapelig kvalitet, noe som er helt nødvendig for at nasjonen skal ha en bred og mer langsiktig kunnskapsberedskap for fremtidens kjente og ukjente utfordringer.