Det ropes stadig på mer penger til forskning, uten at dette defineres nærmere. New York Times viser at Nixons kreftforskningsprogram hittil har kostet 105 milliarder dollar og at andre aktører har brukt betydelige midler, uten at levelengden til kreftpasienter er økt vesentlig i gjennomsnitt. Man mener at måten pengene brukes på er feil. Dette kan kreve en grunnleggende diskusjon om hva forskning er. 

Forskning og utvikling er viktig, og resultatene endrer både vår viten og vårt livsgrunnlag. Men betydelig sammenblanding ses av forskning og utredninger, og grensene er uskarpe. 

Utredninger kjennetegnes ved at man opererer innenfor kjente grenser. Prøver man ulike skruer til å feste en flyvinge, er dette ikke forskning, men utredning. Det samme gjelder utvikling av tabletters form eller farge. Derimot vil en helt ny festeanordning (nytt prinsipp) være forskning båret frem av en idé eller et konsept. Utredninger krever systematisk utprøvning av kjente mulige løsninger. Antall milliarder brukt på forskning må spesifiseres. Utredning med et forskningsistenk er populært, da planer og «benchmarks» kan følges temmelig nøyaktig. Mange doktorgrader nærmer seg i dag utredningsarbeider på grunn av tidsbegrensninger og strenge rammer. Mye arbeid er oppfølgingsinnsats; man tar fatt med metoder og problemstillinger oppdaget av andre og undersøker dette i andre organer eller organismer og kanskje under oppdagerens veiledning. Det gir ofte gode arbeider, men innovasjonsgraden er nesten lik null. 

Forskning type 1 er fundamentalt hypoteseprøving. Etter å ha samlet kontrollerte og mest mulig nøyaktige data, etableres ny syntetisk innsikt (hypotese), som igjen prøves ut. Dette medfører at separate erfaringsplan får interagere, glimrende beskrevet av A. Koestler i boken The Art of Creation. Innsikten åpner nye områder for oppfølging i grenselandet mellom forskning og utredning. Den kan innebære et paradigmeskifte - om aldri så lite. Forskning kjennetegnes ofte ved at den er uventet, ikke blir trodd og motarbeides av etablerte eksperter, som også er de som vurderer søknader. Denne viktigste utvidelse av vår erkjennelse er umulig å forutsi, verre å planlegge. Kan man sette opp «benchmarks», er man temmelig sikker på svaret. 

Forskning type 2: Når terrenget er helt ukjent, må det fremskaffes data om hva fenomenet eller fenomenene består av og hva som kan måles. Kartlegging vil ofte definere det kosmos man arbeider med og innenfor. Dette krever ofte særlige evner og utvikling av målemetoder, sistnevnte er svært strabasiøst med en uendelighet av kontroller, reproduserbarhet av målinger, osv. En stadig jakt pågår etter feilkilder og påvirkninger av ulike faktorer. 

Eksempler: Nobelprisvinneren Peter Mitchell lanserte sin kjemo-osmotiske teori og ble overhøvlet med skjellsord (jeg hørte selv på) av den etablerte ekspertise. Dette sprang i erkjennelse tok faktisk 20 år for å bli anerkjent. Hadde han ikke tjent sine penger som whiskey-konsulent med privat laboratorium i Cornwall, hadde hypotesen brukt lengre tid på å nå frem, ettersom han ikke fikk jobb ved noe universitet. En av de grunnleggende oppdagelser i molekylærbiologi, revers transkriptase (Temin), hadde likedanne problemer. Listen er ganske lang og levner liten ære til ekspertene i ulike komiteer, som omtalt i bokserien «Medical Mavericks» av Dr. H. Riordan. Den inneholder mange eksempler på hvordan nyvinninger i medisin er møtt med motstand. 

Blandingsformer: Utredninger med forskningsinnslag er det de fleste av oss presterer. Vi kjenner hovedtrekkene i den «dalen» som skal utforskes, og gyver løse på de enkelte små problemer med arbeidsinnsats og kløkt. De små løsninger krever ofte meget og er selvsagt viktige, men gitt nok arbeid er man nesten 100 prosent sikker på at de løses. De vanlige doktorgrader er i dag denne blandingsformen. Den er verdifull, men ikke grensesprengende. 

Hva har dette med industri å gjøre? Glimrende produkter i industrien baseres ofte på oppdagelser som det tok mange år å fremskaffe. Familien Blix’ satsing over lang tid på kontrastmidler ga betydelige inntekter i Nycomed. De ble best på et nytt felt, basert på faglig innsikt og tålmodighet. Faren er å øke innsatsen på et vellykket (optimalt) felt uten å lete etter andre muligheter. Nye felt er industriens store sjanse, men det er usikkert og tar tid. Påstanden er at blir man best på et nytt felt, så kommer produktene etter hvert hvis man satser og forblir trofast mot paradigmeskiftet. Det gjelder å bygge opp toppekspertise på nye felt mens man høster fruktene av et vellykket produkt. Ved å støtte forskning på nye felt ved universiteter og høyskoler fremskaffes billig toppekspertise over tid, som man dessuten kan trekke fra på skatten. Subsidieringen fra det offentlige er ikke ubetydelig. Dette er billigere forskning og medfører at man kan komme tiår før sine konkurrenter. Men det tar tid, og ny erkjennelse har alltid tatt tid. 

Oppsummering: Det genuint nye blir ofte motarbeidet. Jo mer samstemmig fordømmelsen, jo mer grunn er det til grundig å vurdere data, premisser og konklusjoner. Det nye er aldri fullkomment, det ser rart ut og er uventet. Men i det nyes kaos skjuler mulighetene seg. 

Nyskapninger oppnås ikke ved fusjoner, oppkjøp eller markedsmanipulasjon, men ved å bli best på et utvalgt felt. Katastrofen er garantert når bokholderen overtar for fagmannen. 

Styrt områdeforskning er altså ugunstig, ikke minst fordi man ofte får fylt opp feltet med folk som går inn i prosjektene uten den individuelle glød som trengs. Entusiaster i nye felt er det man skal satse på, og heller la disse enere bygge opp forskningsenheter rundt seg. La dem få sjansen i f.eks. 3-4 år. Det er som i kunsten, man må brenne for saken eller ideen. Forskning kan og må aldri bli en rutinejobb.