Forskningsprogrammet VAM (Velferd, arbeidsliv, migrasjon) tar opp vilkår for vedlikehold og utvikling av den norske velferdsstaten. Siktemålet er å forske på «nasjonale og globale utfordringer». Det er foreslått 85 millioner NOK per år, og det er dermed et stort forskningsrådsprogram. 

Styret for VAM leverte et høringsnotat datert 2. september 2009 om mål, prioriterte forskningsoppgaver og organisering av forskningen. VAM skal stimulere empirisk forskning, og «VAM skal bidra til en kunnskapsbasert politikk», heter det på s. 12. VAM inviterer dermed til både grunnforskning (innrettet på utfordrende hull i et kunnskapsfelt) og anvendt forskning (kunnskap politikere etterspør). Styret inviterer også til forskning på velferdspolitikken. I denne kommentaren vil jeg følge den oppfordringen og diskutere sterke og svake sider ved forskningspolitikken i VAM-programmet. 

VAM setter søkelys på globale prosesser som påvirker velferds-Norge. Høringsnotatet nevner betydningen av «økonomiske regimer», hvordan «rettferdighet» påvirker velferdstjenester, «yrkesdeltakelse» og velferd og «globaliseringens konsekvenser» for velferd. VAM gir her inntrykk av at forskning på disse globale prosessene og Norges plass og rolle i prosessene er viktig. 

Ved nærmere lesning forsvinner denne interessen for Norge i det globale, interessen for hvordan den norske (velferds) staten påvirker velferd i andre samfunn. Spørsmålet i VAM er hvordan eksterne prosesser påvirker Norge. Utfordringen er «vedlikehold og utvikling av det norske velferdssamfunnet» (s.1). Oppgaven er «å frambringe ny kunnskap om hva som er de grunnleggende vilkårene for velferdssamfunnets økonomiske, politiske, sosiale og normative bærekraft og hvilke prosesser som bidrar til inklusjon og eksklusjon på [det norske] samfunnets ulike arenaer.» Det dreier seg om Norge. Eventuell sammenlikning bør begrense seg til de andre nordiske landene (s.7). Internasjonalisering av velferdsforskningen blir nevnt (pkt.5 s.15). Men det dreier seg ikke om hvordan Norge gjennom velferdsstaten påvirker velferd andre steder. VAM-styret tenker på forskningsgruppenes sammensetning; det er bra med forskere fra ulike land. 

Jeg vil kalle dette nasjonal nærsynthet i forskningsprogrammet. Den er uheldig. Hvis mange land tenker velferdsforskningen slik, blir velferdsforskjellene i verden større. Grunnen til det er at rike land har vesentlig større muligheter til å forbedre egen velferd sammenliknet med fattige land. Det er uheldig fordi større velferdsforskjeller kan svekke den reelle og opplevde velferden både i stadig rikere og i fattige land. Derfor er det viktig med et åpent velferdsforskningsprogram som spør både hvordan globale prosesser påvirker velferden i Norge, og hvordan velferdsstaten i Norge direkte og indirekte påvirker velferden i andre land. 

Den norske nærsyntheten kommer til uttrykk flere steder i notatet: « ... det interessante for VAM er globaliseringens konsekvenser for bærekraften i det norske samfunnet» (s.7). «Rikdommens paradoks» er ikke hvordan det norske velferdssamfunnet påvirker utviklingen mellom rik og fattig på kontinentene eller globalt, men hvordan skillet mellom fattig og rik i Norge ser ut til å vedvare, velferdsstaten til tross. 

Oljeøkonomien gjør nærsyntheten spesielt utfordrende. Norge produserer kanskje 6 prosent av verdens totale oljeforbruk. Norge tjener store penger og bidrar, om enn indirekte gjennom eksporten, vesentlig til global oppvarming. I stedet for å begrense eksporten og bruke overskuddet til lønnsom velferdsutbygging utenfor Norge, har regjeringen valgt å spekulere i aksjer. Oljeøkonomien er en vesentlig del av den norske velferdsstaten. Oljeøkonomien kobler oss med makt inn i global økonomi og velferd. 

VAM er opptatt av migrasjon og innvandring og antar at Norge er en moderne velferdsstat. I den er slekt og fellesskap umoderne, får vi høre. «Mange innvandrergrupper, særlig fra den tredje verden, kommer fra samfunn hvor slekt og kollektivt fellesskap er av større betydning enn hva man gjerne ser i Norge. De kan ha andre og mer tradisjonelle holdninger» (s. 10). Saklig sett kan det være riktig. Men VAM ser ikke bjelken i eget øye. Programmet er skrevet i en anakronistisk nasjonalstatlig tradisjon. 

Hva går den ut på? Den ser nasjonalstaten som en sammensatt enhet, et samfunn atskilt fra andre stater. Samfunn som skjærer på tvers av statene er utelukket. Regjeringens (og forskningens) samfunnsansvar stopper ved statsgrensen. Stater styres av regjeringer. Særlig når regjeringen er demokratisk, som i Norge, er det forskningens oppgave å hjelpe regjeringen til større klarhet og effektivitet (gjennom policystudier). Regjeringen har en velferdspolitikk. VAM-forskningen skal studere iverksettingen og (helst) forbedre den. Som programmet spør: Hva fungerer når for hvem? Hvem får velferd, hvem blir ekskludert? Hvem slutter opp om velferdsstaten, hvem gjør det ikke? Har velferdspolitikken noe av skylden for skjevheter og uoverensstemmelser? Forskningen blir på denne måten bundet til prosesser innenfor Norges grenser og til den åpenbare velferdsdiskursen som statsmakten har definert og som ordner og legitimerer velferdsforvaltningen. Gitt skjevheter, VAM vil ha forklaringer og forbedringer. Problemstillinger formet utenfor den diskursen faller lett utenfor forskningsprogrammet. Så om folk i sør er tradisjonelle fordi de tenker velferd inn i familie og fellesskap (ja, så umoderne!), så veier den autoritære (i Norge demokratiske) nasjonalstatstradisjonen tungt inn i VAM-styrets forskningsprogram. 

VAM-programmet reiser et viktig spørsmål, den norske velferdsstatens vilkår og vedlikehold. Min påstand er at programmet er overraskende nærsynt. Det hadde vært faglig mer interessant, også internasjonalt, om det hadde reist begge spørsmålene: hvordan påvirker verden den norske velferdsstaten, hvordan skal vi utnytte den påvirkningen til egen fordel på den ene side - og hvordan er den norske velferdsstaten avhengig av andre, hvordan påvirker den velferden andre steder i verden? Det siste kan være en vel så viktig problemstilling dersom det er den norske velferdsstatens overlevelse, legitimitet og bærekraft Forskningsrådet, regjeringen og VAM-styret er opptatt av.