|
Fulbright-programmet
En investering for fred
Fulbright-programmet fra 1946 er et system for utveksling av studenter, lærere og forskere mellom USA og andre land. Om lag 3400 nordmenn har vært stipendiater i USA. Programmet er langt mer enn en faglig utvekslingsordning, hevder artikkelforfatteren. Fulbright-programmet er i dag et stort og tradisjonsrikt program som snart fyller seksti år. Det ble etablert i 1946, og etter en beskjeden start vokste det raskt til et knippe av bilaterale avtaler med land over hele verden. Den visjonære pådriveren var senator J. William Fulbright (se ramme neste side). Tradisjonsrikt og allsidig
Det samlete antall deltakere har vokst til 90 000 amerikanere og 130 000 borgere fra i alt 140 forskjellige nasjoner. Dette er en betydelig hær av mennesker som både har fått et rikt faglig utbytte og et godt kjennskap til et annet land. Tilbake i sine hjemland bidrar stipendiatene derfor til en mer opplyst debatt om internasjonale stridsspørsmål og samfunnsspørsmål generelt, slik Fulbright ønsket. Deltakertallene for utvekslingen mellom USA og Norge er store. Til sammen har om lag 3400 nordmenn vært stipendiater i USA og 1250 amerikanere i Norge. Det første norske kullet dro til USA i 1949 og besto av 104 stipendiater. Til Norge kom 34 amerikanere. Den første etterkrigstid var preget av gjenoppbygging og en sterk tro på naturvitenskapens betydning. Det var derfor rimelig at nesten halvparten av stipendiatene det året var teknologer eller realister. Men det var også andre store grupper som økonomer, medisinere og - noe overraskende - kunstnere. Kullet den gang, som alle senere kull, var preget av stor faglig bredde.
"Educational exchange can turn nations into people, contributing as no other form of communication to the humanizing of international relations. Man’s capacity for decent behavior seems to vary directly with his perception of others as individual humans with human motives and feelings, whereas his capacity for barbarism seems related to his perception of an adversary in abstract terms, as the embodiment, that is, of some evil design or ideology.» |
|
Multiplikatoreffekt
Alle Fulbright-stipendiater vil erfare at stipendiet åpner dører. I det første kullet var den kjente arkitekten Arne Korsmo og hans kone, smykkekunstneren Grete Prytz. Korsmo oppholdt seg ved Museum of Modern Art i New York hvor han traff flere av tidens store arkitekter, blant andre Frank Lloyd Wright og Walter Gropius. Korsmo ble, uten tvil, inspirert av sitt opphold i USA. Det ble også Prytz, som studerte ved Institute of Design i Chicago. Det var en meget spesiell institusjon grunnlagt av en flyktning, Laszlo Moholy-Nagy, som også kom fra den tyske Bauhaus-skolen. Både Grete Prytz og Arne Korsmo har satt dype spor på sine respektive felt. Med i det første kullet var også Otto Bastiansen, senere professor i kjemi. Han var først knyttet til NTH og deretter Universitetet i Oslo hvor han også var rektor. Bastiansen dro til California Institute of Technology og arbeidet i gruppen som ble ledet av Linus Pauling, en senere vinner av to nobelpriser. Bastiansen 1 skrev med begeistring om det store utbyttet av oppholdet på Caltech, og understreket også en viktig generell side ved et stipendopphold. Det knyttes ikke bare bånd mellom stipendiaten og fagmiljøet, men på sikt også til andre miljøer spredt over hele verden. Denne multiplikatoreffekten knyttet til alle stipend kan ikke overvurderes. Bastiansen kalte det et finmasket nettverk av vennskap, forståelse og sympati som omslutter og tjener som et sikkerhetsnett for en utsatt verden. Det er et ønske helt i Fulbrights ånd. Lysgaard, Rokkan, Valen, ...
Stipendiatlistene fra de ti første årskullene viser mange kjente navn. De er spredt på mange fag, og flere har utvilsomt markert seg som sentrale personer i fagets utvikling og praktisering i Norge. I samfunnsfag finner man for eksempel Sverre Lysgaard, Stein Rokkan, Henry Valen og Johan Galtung. Blant juristene finner man Anders Bratholm, Torkel Opsahl, Erling Sandene, Erling Selvig og Tor E. Staff. Tilsvarende lister kan lages for andre fag og sikkert også for andre kull. Men allikevel er det alltid noen som stiller spørsmål ved om slike stipendier er en god investering. For Fulbright-programmet kan man da trygt vise til de første kullene, for her er alle bevisene inne. Det positive svaret ligger i de tidligere stipendiatenes senere livsløp. For Norges vedkommende falt antallet stipendiater jevnt frem til 1970, men så kom president Johnsons straffeaksjon (se ramme), og fallet ble dramatisk. Det rammet i første rekke amerikanske stipendiater, og i bunnåret 1969/70 kom det bare to til Norge. Senere har antallet tatt seg opp igjen, og i de senere årene har det vært mellom 40 og 50 norske stipendiater og halvparten så mange amerikanske. Finansieringen er også annerledes. I dag er kildene offentlige bevilgninger både fra USA (30%) og Norge (70%). Verktøy for demokrati og fred
Senator Fulbrights visjon for programmet gjør det til noe mer enn et knippe av faglige utvekslinger. Han overførte mange av holdningene i et demokrati til forholdet mellom nasjoner. Et demokrati blomstrer hvis borgerne fritt kan drømme og drøfte det umulige med hverandre. Også på et internasjonalt plan bør vi kunne tenke det utenkelige og drøfte løsninger. Men skal dette bli fruktbart må vi forstå andres beveggrunner og ha utviklet en gjensidig tillit. Det er her utvekslingsordninger er et viktig verktøy. I 1982 kom en 25 år gammel Jan Egeland, i dag visegeneralsekretær i FN, til Berkeley med et Fulbright-stipend. Dette var, som han selv skriver 2, ti år etter at han hadde protestert mot USAs deltakelse i Vietnam-krigen og ni år etter han hadde skrevet en spesialoppgave om Che Guevara. Han takker for den dypere innsikt han har fått om USAs vanskelige oppgave som supermakt, men understreker at han ikke har skiftet syn på konfliktene i Latin-Amerika. Egeland mener programmets styrke ligger i at det ikke er misjonerende for ett syn. Han slutter med et ønske: «Vi trenger førti ganger førti nye år med Fulbright-programmet som har utryddet så mange myter, bygget opp så mye tillit og forståelse i en verden som så sårt trenger nettopp det.»
|
Senatoren
J. William Fulbright (1905 - 1995) var en av det forrige århundrets mest innflytelsesrike amerikanske utenrikspolitikere. Han ble aldri utenriksminister, men var senator i 30 år og ledet Senatets mektige utenrikskomité i 15 av dem. Han ble av mange kalt «tenkeren» og pekte ofte selv på at han hadde vært professor før han ble politiker. Etter sin bachelorgrad i statsvitenskap fra University of Arkansas 20 år gammel vant han det prestisjefylte Rhodes-stipendiet som muliggjorde et fireårig studieopphold i Oxford. Her tok han sin mastergrad og ble overbevist om verdien av å studere i et annet land. Deretter studerte han juss ved George Washington University og ble advokat. Vel hjemme igjen på sitt gamle universitet steg han raskt i gradene til å bli universitetets rektor som 34-åring - den yngste på noe statsuniversitet. Fulbright ble valgt som representant til Kongressen i 1942 og havnet i Husets utenrikskomité. Allerede det første året stod han bak den såkalte Fulbright-resolusjonen som åpnet for at USA ble medlem i FN. To år senere ble han valgt til senator fra Arkansas. Også i Senatet var Fulbright aktiv fra første stund. To uker etter at atombomben ble sluppet over Hiroshima fremmet han et tillegg til loven om militært overskuddsmateriell som gjorde det mulig å finansiere et stipendprogram. USA hadde store mengder materiell som det var kostbart å ta vare på og som mange land ønsket å overta, men ikke hadde råd til å kjøpe, spesielt hvis man skulle betale i dollar. Fulbrights forslag innebar at USA overførte overskuddsmateriell for en rimelig penge og mottok betaling i landets valuta. Disse motverdimidlene ble så brukt til å lønne amerikanske studenter og forskere når de kom til landet, og delvis til landets egne stipendiater som dro den andre veien. Dette var å smi sverd om til ploger. Senator Fulbright var både elsket og hatet. Som eneste senator stemte han mot bevilgninger til senator McCarthys komité som drev heksejakt på all uamerikansk virksomhet. I 1966, i boken The Arrogance of Power angrep han begrunnelsene for Vietnamkrigen og de strømninger som førte til den. Boken inneholder noen sjeldent grundige analyser av amerikansk politikk og er meget lesbar den dag i dag. Gjennom taler og boken ble Fulbrights uenighet med president Lyndon B. Johnson offentlig kjent. Det kostet ham dyrt. Presidenten svarte med å kutte bevilgningene til Fulbright-programmet med 70 %. Synet på Vietnam-krigen, og i tillegg Fulbrights kritikk av USAs politikk i Midtøsten og Israels lobbyvirksomhet gjorde ham raskt til en utryddingstruet politiker. Han ble da heller ikke renominert i 1974. |
|
1Tale ved 40-årsmarkeringen: «Higher education past, present, future», U.S. Educational Foundation in Norway, 1991.
2Jan Egeland, «Killing Myths and Prejudices: Bridging the Atlantic Gap» i The Fulbright Experience 1946-1986, Transaction Books, 1987.
Tore Olsen er styreleder for Fulbright-programmet og har selv vært Fulbright-stipendiat. Han er tidligere professor i fysikk og avgått ekspedisjonssjef for Forskningsavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
| Forskningspolitikk, nr /.. |
|
