Behovet for en patentlov ble diskutert første gang i Stortinget i 1820-årene, og det ble utformet flere utkast. England, Frankrike og USA hadde patentlovgivning på den tid, men systemet spredde seg til en rekke land nettopp på 1820- og 30-tallet. Norge fulgte de europeiske trender. Nå skulle det imidlertid ta noen år før en lov ble vedtatt, og resultatet ble noe mer beskjedent enn de tidlige utkastene la opp til; kun én paragraf (§ 82) i den nye Lov om Haandværksdriften fra 1839. Paragrafen var i minste laget for å få et system til å fungere. Alt to år etter ble det vedtatt en kongelig resolusjon som et viktig supplement. Så ble det nye runder og komiteer før den første egentlige patentlov i Norge endelig ble vedtatt i 1885.  

I første omgang ble det ikke skapt noen nye institusjoner for å håndtere patentsystemet. Søknader skulle sendes Amtmannen eller Finansdepartementet. Fra 1850 ble oppgaven overtatt av Indredepartementet. Det var neppe tilfeldig, siden dette departementet nettopp hadde et hovedansvar for saker som dreiet seg om industrialisering og modernisering, og ble en av samtidens viktige endringsagenter. Indredepartementet hadde imidlertid ikke selv den tekniske kompetansen som skulle til for å vurdere patentsøknadene. Det sendte derfor søknadene videre til Selskapet for Norges Vel som igjen delegerte dette til den såkalte Industriklassen. Det er interessant å merke seg denne organiseringen. Selskapet for Norges Vel (etablert i 1809) var en privat institusjon, og arbeidsdelingen reflekterer vel at den statlige institusjonsbyggingen i den unge nasjonen var kommet kort, men også den form for statlig-privat harmoni som var typisk i Norge på denne tiden. Først med loven i 1885, etter at Industriklassen lenge hadde hatt en stor arbeidsbyrde, ble den statlige Patentkommisjonen (fra 1910 Patentstyret) etablert. 

Industriklassen gransket søknadene og gav anbefaling om det skulle meddeles patent. Beskyttelsestidens lengde ble også anbefalt, fem eller ti år (senere også syv) avhengig av oppfinnelsens betydning. Det er interessant å merke seg personene som var med i dette arbeidet - direkte i Industriklassen eller i arbeidet med de ulike lovutkastene. Det var flere ledende politikere, industrimenn, økonomer, jurister og vitenskapsmenn. De fleste representerte hva vi kan omtale som samfunnets utdannede elite. For eksempel var fremtredende personer som Anton Martin Schweigaard og Ole Jacob Broch begge på ulikt vis sterkt involvert - noe som sier sitt om den viktighet patentspørsmålene hadde - men sikkert også litt om hvor lite dette miljøet var. 

På midten av 1800-tallet var ikke de ulike nasjonenes patentlovgivning samordnet. Det var til dels store forskjeller blant annet i hvor strenge kravene var til oppfinnelsens nyhet. I Norge ble nyhetsgranskning gjennomført helt fra starten. Man tillot heller aldri, i motsetning til blant annet i Sverige og Danmark, såkalte innførselspatenter. Dette avfødte imidlertid en mangeårig debatt som sier litt om hva slags funksjon patentsystemet egentlig skulle ha, og avveiningen mellom individets og samfunnets interesser. Et innførselspatent var rett og slett et patent meddelt en nordmann på en oppfinnelse som alt var gjort i utlandet av andre. Begrunnelsen var at dette kunne være en viktig mekanisme til å øke teknologi-importen. Stortingets næringskomité gikk inn for ordningen. Schweigaard førte an i motargumentasjonen og vektla hensynet til den egentlige oppfinneren og det absolutte nyhetskravet.  

Et innførselspatent ville isolert sett kunnet fremme industrialiseringen. At ordningen ikke ble innført, betydde imidlertid ikke at dette hensynet ble glemt. Hele patentsystemet hadde noe av sitt ratio knyttet nettopp til å fremme den tekniske og industrielle utviklingen. At Industriklassen skjelte til slike hensyn i sin søknadsbehandling, kan vi se et illustrerende eksempel på fra 1870-tallet. Den aktive oppfinner og fangstmann Svend Foyn hadde da i noen år drevet hvalfangst på Finnmarkskysten med nye, egenutviklede fangstmetoder. Hans berømte granatharpun var patentert i 1870 og 1872. Da et tysk hvalfangstselskap dukket opp i Finnmark i 1872 for å studere Foyns metoder, tok han straks kontakt med myndighetene for å få stoppet det han åpenbart betraktet som industrispionasje. Han sendte også inn en patentsøknad som omfattet hele hans fangstmetode. Søknaden ble anbefalt og meddelt i 1873. Industriklassen og departementet var imidlertid noe reserverte da man her i realiteten innvilget Foyn et monopol, men argumenterte nettopp for betydningen i en større, nasjonal sammenheng: Et patent kunne forsvares «...når det hele system betraktes under ett, hvorved hver av disse i og for seg lite merkverdige enkeltheter inntrer som ledd i en eneste stor oppfinnelse, der spesielt for vårt land tør antas å være av ikke liten betydning».  

Hvilken interesse var det så for å benytte seg av adgangen til å patentere i Norge etter 1839? Den var i mange år svært moderat. I de første ti årene kom det aldri inn mer enn ti søknader årlig. Det ble årlig meddelt fra null til tre patenter. Frem til 1860 var det meddelt til sammen 100 patenter i Norge. 65 av disse gikk til nordmenn. I det hele tatt var interessen fra utlendinger moderat i de første tyve årene. Først på 1870-tallet kan en snakke om en viss vekst i søknader og meddelte patenter. Da var det et økt antall søknader fra utlandet som først og fremst dro de samlede tallene oppover. 

Hvorfor var tallene så lave frem til 1870-tallet? Det tok selvsagt tid før systemet kom skikkelig i funksjon. Om søknader ble avslått eller meddelt, var preget av en viss uforutsigbarhet. Men først og fremst er inntrykket at søknadsbehandlingen ble gjennomført på en streng måte. Meddelelsesprosenten var svært lav i enkelte år. Interessen for å patentere måtte også modnes. Schweigaards og andres entusiasme for systemet ble ikke delt av alle. Ja, det var til dels direkte motstand mot systemet både i Norge og utenlands. Endelig er det selvsagt nærliggende rett og slett å se en sammenheng mellom lav patentering og lav oppfinneraktivitet. Norge var på 1840-tallet i ferd med å gå inn i en industrialiseringsepoke. Det tok allikevel mange år før en med rette kan snakke om et slags industrielt gjennombrudd. Det skjedde først mot århundreskiftet og i tiåret som fulgte. Først da ble det også en skikkelig vekst i patenttallene. 

Når det gjelder den tiltagende industrialiseringen i nye sektorer fra 1840-tallet, særlig tekstilindustrien, er det påfallende få patenter å spore både av norsk og utenlandsk opprinnelse. Det største norske patentområdet i tiden frem mot 1860 var innenfor sagbruksteknologi. Så sent som i 1890 var patentklassen med flest patenter til nordmenn innenfor husholdningsartikler - et område dominert av amatøroppfinnerne. På det tidspunktet begynte søknader fra utlandet for alvor å stige, og den norske andelen (både av søknader og meddelte patenter) gikk gradvis nedover til under 20 prosent.  

Innføringen av et patentsystem i Norge må sees i sammenheng med annen institusjonsbygging og tilrettelegging for å fremme industrialisering og modernisering. Det er vanskelig å spore noen direkte og åpenbare effekter i de tidlige årene. Bruken av systemet var svært beskjedent. Viktigst på litt lengre sikt var det nok at systemet og lovgivningen var etablert og hadde funnet sin form frem mot århundreskiftet da industrialiseringen virkelig skjøt fart, og ikke minst interessen fra utenlandske patentsøkere økte sterkt.  

Artikkelen bygger på B.L. Basberg, «Creating a Patent System in the European Periphery. The Case of Norway, 1839-1860» og «Patenting and Early Industrialization in Norway, 1860-1914. Was there a Linkage», begge i Scandinavian Economic History Review, 2-1997 og 1-2006.