Statlige myndigheter har formulert en rekke mål og retningslinjer for høgskolenes FoU-virksomhet; bidra til utvikling og innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning i regionen, styrke praksisfeltet for profesjonsutdanningene, forbedre undervisningen/utdanningen, utpeke priorterte forskningsfelt, styrke forskningskompetansen blant personalet, i større grad delta i internasjonalt forskningssamarbeid, i større grad delta i oppdragsforskning og programforskning, og legge større vekt på å formidle resultatene fra FoU-arbeidet. Gjennomgangen av de strategiske planene viser at høgskolene i stor utstrekning har fulgt opp statlige mål og retningslinjer for FoU i sine strategidokumenter. Det er i det store og hele svært lite i disse dokumentene som eventuelt kan sies å bryte med statlige føringer for denne virksomheten.

Oppbyggingen og innholdet i strategidokumentene varierer svært mye mellom høgskolene. De fleste høgskolene har utarbeidet egne FoU-strategiske dokumenter, men noen høgskoler har nøyd seg med et avsnitt i den generelle strategiplanen. Det er også svært store forskjeller mellom høgskolene i omfang og detaljeringsgrad av FoU-strategier. Dette skyldes dels ulikheter i tradisjoner for FoU-arbeid, dels forskjeller i administrativ kompetanse og ressurser, og dels ulik prioritering av strategiarbeid. I tillegg er det ulikheter mellom høgskolene når det gjelder graden av sentralisering av FoU-politikken. Mens noen høgskoler har utarbeidet relativt detaljerte institusjonelle retningslinjer for enkelte sider ved FoU-arbeidet, har andre lagt hovedansvaret for FoU-strategien til avdelingsnivået.

Majoriteten av høgskolene har foretatt faglige prioriteringer på sentralt nivå. Høgskolene bruker ulike betegnelser på sine prioriteringer: forskningsprogrammer, spissingsområder, prioriterte områder, strategiske / faglige satsingsområder, innsatsområder, tematiske innsatsområder, etc. Ved mange av høgskolene har de enkelte avdelingene i tillegg sine egne prioriterte forskningsområder. Gjennomgangen av strategidokumentene viser at de enkelte høgskolenes faglige prioriteringer har resultert i stor grad av differensiering i FoU-strategiske prioriteringer i høgskolesektoren som helhet.

Det er både klare likhetstrekk og store variasjoner mellom de enkelte høgskolene når det gjelder styring og ledelse av FoU-virksomheten. Nesten alle høgskolene har opprettet et FoU-utvalg eller forskningsutvalg, hvor rektor eller prorektor i de fleste tilfellene er leder. De fleste høgskolene har også opprettet faglig/administrative stillinger på sentralt nivå med FoU-ansvar, men ansvarsområde og stillingstitler varierer: FoU-direktør, forskningsdirektør, FoU-leder, FoU-koordinator, FoU-rådgiver, forskningsleder. Det er imidlertid store forskjeller mellom høgskolene når det gjelder formell ledelse av FoU-arbeidet på avdelingsnivå. Ved store avdelinger er det ofte både FoU-utvalg, forskningsleder og / eller FoU-administrativ stilling, mens dette ansvaret oftest ivaretas av dekan på mindre avdelinger.

Ved de fleste høgskolene er deler av FoU-virksomheten organisert innenfor forskningsprogrammer, FoU-sentre eller formelle forskningsgrupper for å profilere og spisse forskningsaktiviteten på utvalgte områder. På dette feltet er det imidlertid store forskjeller mellom de enkelte høgskolene. Ved noen av lærestedene er disse måtene å organisere forskningsvirksomheten på relativt utbredt, ved andre høgskoler relativt fraværende.

Det er store forskjeller mellom høgskolene med hensyn til mål for andel av arbeidstid som bør brukes til FoU og på hvilket styringsnivå fordelingen av arbeidstiden til FoU blir foretatt. Noen høgskoler har gitt relativt detaljerte retningslinjer for hvordan tidsressursene til FoU skal fordeles, andre har gitt generelle retningslinjer for fordelingen, mens den konkrete tildelingen skjer på avdelings-, institutt- eller seksjonsnivå, og mange institusjoner har helt overlatt fordelingspolitikken til de enkelte avdelingene, instituttene eller seksjonene. Også prosedyrene ved fordeling av arbeidstid til FoU varierer mye mellom høgskolene og ofte også mellom avdelingene ved høgskolene. Vi kan skille mellom tildeling av FoU-tid på grunnlag av fastsatte standarder, tildeling på grunnlag av søknader, og tildeling foretatt i årlige medarbeidersamtaler.

De mest aktuelle fordelingskriteriene ved tildeling av arbeidstid til FoU er mottakernes status i form av stillingsnivå, behov for kompetanseheving og opptjente rettigheter. Forventet kvalitet på FoU-arbeidet er ikke et eksplisitt fordelingskriterium, men er en implisitt begrunnelse for å differensiere tidsbruken mellom ulike typer stillinger. Forventet relevans av FoU-arbeidet er heller ikke et tildelingskriterium i seg selv, men blir tatt i betraktning ved avdelinger som fordeler tid til FoU på grunnlag av søknad. Like mye til hver er ikke nedfelt som et fordelingskriterium ved noen høgskole, men det kan ikke ses bort fra at et slikt fordelingskriterium i praksis blir anvendt ved enkelte avdelinger eller seksjoner. Av disse kriteriene er stillingsnivå mest utbredt ved differensiering av arbeidstiden som kan brukes til FoU. Flertallet av høgskolene har utviklet normer for hvor stor andel av arbeidstiden ansatte innenfor ulike stillingskategorier kan bruke.

I tillegg til å fordele tidsressurser til FoU som andel av arbeidstiden fordeler samtlige høgskoler slike ressurser i form av ulike typer stipend og prosjektstøtte. Det er stor variasjon mellom høgskolene når det gjelder hvilke typer stipend og prosjekter det kan søkes om støtte til. En del høgskoler tildeler bare en type stipend som ivaretar ulike formål, mens andre skiller formelt mellom ulike typer stipend. De vanligste stipendtypene er vikar-/FoU-stipend, doktorgradsstipend, og kvalifiseringsstipend, men det finnes også publiseringsstipend, avslutningsstipend og stipend for forskningsopphold i utlandet.

Selv om de fleste høgskolene har utarbeidet egne FoU-strategidokumenter og de resterende har et avsnitt om FoU i den generelle strategiplanen, kan det stilles spørsmål ved hvor forpliktende mange av disse dokumentene er. FoU-strategi - i den forstand at det finnes en plan for utvikling av FoU-arbeidet som består av både klart definerte mål og et sett av virkemidler som skal bidra til å realisere målene - eksisterer ikke ved alle høgskolene. Ofte har strategidokumentene form av visjoner (som er i tråd med statlige mål), hvor målene er relativt generelle og lite konkrete, og dokumentene mangler anvisninger til hvordan høgskolen har tenkt å gå fram for å realisere målsettingen. Noen høgskoler har riktignok formulert en rekke kvantitative mål som resultatene kan måles opp mot, men det mest vanlige er formuleringer om at høgskolen skal ’forbedre seg’ på de samme områder som departementet har påpekt at høgskolene bør gjøre en større innsats.

Slik sett kan vi tenke oss at mange høgskoler har betraktet utarbeidelsen av en FoU-strategi som en obligatorisk øvelse som det ikke burde legges for mye arbeid i, og som først og fremst har hatt som oppgave å tilfredsstille departementets forventninger. Strategiplanen har i større grad en symbolsk funksjon enn å være et redskap for handling. Det er likevel vanskelig å forestille seg at ledelsen ved høgskolene ikke tar sine egne strategidokumenter alvorlig, i den forstand at den er uenig i eller likegyldig til de mål og visjoner for FoU-virksomheten som er nedfelt i dokumentet. Det synes relativt lite kontroversielt at høgskolene skal bidra til utvikling og innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning i regionen, styrke praksisfeltet for profesjonsutdanningene, forbedre undervisningen/utdanningen, utpeke priorterte forskningsfelt, styrke forskningskompetansen blant personalet, i større grad delta i internasjonalt forskningssamarbeid, i større grad delta i oppdragsforskning og programforskning, og legge større vekt på å formidle resultatene fra FoU-arbeidet. Det er liten grunn til å anta annet enn at høgskolene ønsker å forbedre seg på disse feltene.

Det kan derimot stilles spørsmål ved realismen i en del av de formulerte målene sett i forhold til de økonomiske og faglige ressurser høgskolene rår over. Slik sett får en del målene ved enkelte høgskoler mer preg av langsiktige visjoner, som det kan være verd å strekke seg mot, enn som mål det kan være realistisk å oppnå innenfor den definerte planperioden. Den manglende spesifiseringen av hvordan mange høgskoler har tenkt å oppnå de formulerte målene kan dessuten tyde på at strategien er lite gjennomtenkt som redskap for handling.

Majoriteten av høgskolene har foretatt faglige prioriteringer på sentralt nivå. Høgskolene bruker ulike betegnelser på sine prioriteringer: forskningsprogrammer, spissingsområder, prioriterte områder, strategiske / faglige satsingsområder, innsatsområder, tematiske innsatsområder, etc. Ved mange av høgskolene har de enkelte avdelingene i tillegg sine egne prioriterte forskningsområder.

Ved en del av høgskolene er ikke de utpekte faglige satsingsområdene primært definert som FoU-strategiske prioriteringer, men som felt høgskolen vil markere seg på både med hensyn til utdanning og forskning. Dette gjelder blant annet felt høgskolen ønsker å bygge opp som utdanningstilbud på doktorgradsnivå. Høgskoler som tar sikte på å utvikle seg til universiteter må som kjent utvikle minst fire satsingsområder som hver for seg oppfyller kravene til doktorgradsrett for å oppfylle akkrediteringskravene.

Ved enkelte høgskoler har de faglige prioriteringene som kommer til uttrykk i strategidokumentene imidlertid mer preg av profilering av bredden i høgskolens faglige virksomhet enn prioritering av knappe ressurser mellom fagfelt. Innsatsområdene tilsvarer i store trekk de felt hvor høgskolen har et undervisningstilbud.

Det varierer også i hvilken grad de enkelte høgskolene i sine strategiplaner har synliggjort virkemidler for å kunne gjennomføre sine planer om større konsentrasjon og spissing av FoU-virksomheten. Formuleringene i strategidokumentene kan være avgrenset til ’Avsette tilstrekkelige ressurser til forskningsprogrammene’ eller Stimulere ansatte til å velge tema innenfor tematiske satsingsområder. Ved enkelte høgskoler kan derfor satsingsområdene ha større grad av symbolsk enn praktisk betydning med hensyn til ressurskonsentrasjon.

Innledningsvis stilte vi spørsmålet om det er samsvar mellom strategiformuleringer, den politikk som blir ført, og resultatene av FoU-virksomheten. Denne rapporten gir ikke svar på dette spørsmålet. Formålet med dette arbeidet har vært avgrenset til å gi en oversikt over og en sammenligning av de enkelte høgskolenes FoU-strategi sett i forhold til statlige retningslinjer og føringer. Det ligger vel i sakens natur at utformingen av og iverksettingen av en strategi for forskning og utvikling har en viss betydning for faglige prioriteringer og fordeling av ressurser mellom fagfelt og enkeltpersoner. Men hvor stor denne betydningen er for relevansen og kvaliteten på FoU-arbeidet er mer uklart. For å kunne svare på dette spørsmålet må det foretas mer inngående studier av forholdet mellom FoU-strategi og FoU-resultater ved den enkelte høgskole.